Klar for hverandring?

Det mest rystende

Det mest rystende ved denne boken er kanskje at hvis den er sann må jeg få meg en ny jobb. Betalte pastorer er nemlig en eneste stor selvmotsigelse, ifølge forfatteren:


The clergy profession is fundamentally self-defeating. Its stated purpose is to nurture spiritual maturity in the church - a valuable goal. In actuality, however, it accomplishes the opposite by nurturing a permanent dependence of the laity on the clergy. Clergy become to their congreagations like parents whose children never grow up, like therapists whose clients never become healed, like teachers whose students never graduate.

The existence of a full-time, professional minister makes it too easy for church members not to take responsibility for the on-going life of the church. (side 163)

Jeg vet ikke hvem som burde bli mest provosert av å lese slikt, pastorer eller andre.

Men her er visjonen:

It's the believing community that is called to carry out pastoral functions. To be more specific, all the Christians in a local assembly are called to:

* be devoted to one another (Rom. 12,:10)

* honor one another (Rom. 12:10)

* live in harmony with one another (Rom. 12:16; 1 Peter 3:8)

* love one another (Rom. 13:8; 1 Thess. 4:9; 1 Peter 1:22; 1 John 3:11

* edify one another (Rom. 14:19; 1 Thess. 5:11b)

* accept one another (Rom. 15:7)

* instruct one another (Rom 15:7)

* greet one another (Rom. 16:16)

* agree with one another (1 Cor. 1:10)

* discipline fallen member (1 Cor. 5:3-5; 6:1-6)

* organize the church's affairs (1 Cor. 11:33-34; 14:39-40; 16:2-3)

* care for one another (1 Cor. 12:25)

* prophesy one by one (1 Cor. 14:31)

* abound in the work of the Lord (1 Cor. 15:58)

* serve one another (Gal. 5:13)

* bear one another's burdens (Gal. 6:2)

* bear with one another (Eph. 4:2)

* be kind and comapssionate to one another (Eph. 4:32)

* speak to on another with psalms, hymns, and spirituale songs (Eph. 5:19)

* submit to one another (Eph. 5:21)

* forgive one another (Col. 3:13)

* teach one another (Col. 3:16)

* admonish one another (COl. 3:16)

* encourage one another (1 Thess. 5:11)

* warn the unruly (1 Thess. 5:14)

* comfort the feeble (1 Thess 5:14)

* support the weak (1 Thess. 5:14)

* exhort one another (Heb. 3:13; 10:25)

* incite one another to love and good works (Heb. 10:24)

* pray for one another (James 5:16)

* confess sins to one another (James 5:16)

* offer hospitality to one another (1 Peter 4:9)

* be humble toward one another (1 Peter 5:5)

* fellowship with one another (1 John 1:7)


Og ifølge denne boka er det er altså jeg i kraft av min lønning som står i veien for alt denne hverandringen.

"Angry Knight"

Knight har imponert meg tidligere. Denne gangen ble jeg så skuffet at jeg la ut et temmelig engasjert review på Amazon.

Boka handler ellers om at hvis adventistene slutter å tro at de har et oppdrag rett ut fra Åpenbaringen 10-14, så kan de like gjerne pakke sammen. På den annen side... hvis de ikke fokuserer mer på Jesus og nåden kan de også bare pakke sammen.

Knight sier det er hans viktigste bok. Jeg mener det er hans dårligste.

"Anonym" Avslørt av søvnproblemer

Jeg leser "Klassekamerater" her. Politisk satire - veldig bra. Jeg har ikke lest Kongepudler og Kindereggeffekten og ikke engasjert meg i hvem som står bak. Men allerede etter et par sider "visste" jeg det.

Jeg bruker et radioprogram til innsovning. Det er så morsomt at det ikke gjør noe om jeg ikke sovner, og det får meg ironisk nok til å slappe av så mye at jeg sovner. Selv før radioprogrammet kom som podcast, tok jeg det opp og spillte når jeg ikke fikk sove.

Jeg er antakeligvis en av de som har hørt mest på "Hallo i Uken" i dette landet de siste tre årene. Faktisk er det mange ting i politikken jeg kun har fulgt med på gjennom dette programmet.

Og jeg kan si med 99 % sikkerhet at hjernen(e) bak "Hallo i Uken" også er hjernen(e) bak "Klassekamerater". Mest sannsynlig Are Kalvå selv. Muligens hele teamet. Kanskje en av de andre på teamet. Og kanskje med hjelp av en annen journalist. Og siden de slutter til våren, passer det godt med at triologien fullføres.

Naturligvis er det en hake ved argumentet at Kalvø vanligvis skriver enda morsommere enn i denne boka. Men så er dette også en litt annen sjanger og atpåtil på bokmål og halve poenget er å forbli anonym. Overlappet mellom Hallo i Uken og denne boka er i hvert fall svært stort.

Det er sikkert mange som har gjettet dette for lengst. Men vær så god. Opplysningen er gratis!

Boken

Jeg kommer til å regne livet mitt i før og etter denne boken. Ikke nødvendigvis for sitatet nedenfor, men for ganske mange andre grunner. Og det fine er at den ligger gratis på nettet her. Men det kan også anbefales å kjøpe en bok man kan streke i.

Her er et lite utdrag til fra side 90 i pdf-versjonen:

"I know Jesus loved us enough to die for us, but wasn’t it God who put him through all of that? If he would treat his own that way when he was innocent, how does that prove his love for me?” “You’re making a common mistake. Too many people see the cross only as an act of divine justice. To satisfy his need for justice, God imposed the ultimate punishment on his Son, thus satisfying his wrath and allowing us to go unpunished. That may be good news for us, but what does it say about God?”

“That’s what’s always troubled me. I understood how the cross showed me how much Jesus loved me, but it certainly didn’t endear me to God.”

“But that’s not how God views the cross, Jake. His wrath wasn’t an expression of the punishment sin deserves; it was the antidote for sin and shame. The purpose of the cross as, Paul wrote of it, was for God to make his Son to become sin itself so that he could condemn sin in the likeness of human flesh and purge it from the race. His plan was not just to provide a way to forgive sin, but to destroy it so that we might live free.”

“How could God put him through all of that?”

“Don’t think God was only a distant spectator that day. He was in Christ reconciling the world to himself. This is something they did together. This was not some sacrifice God required in order to be able to love us, but a sacrifice God himself provided for what we needed. He leapt in front of a stampeding horse and pushed us to safety. He was crushed by the weight of our sin so that we could be rescued from it. It’s an incredible story.”

“And one I want to understand better,” I responded."

Den fatale feiltagelse i 1926

Etter å ha ledet adventistsamfunnets verdensorganisasjon i over 20 år skrev A.G. Daniells i 1926 om advarsler en av grunnleggerne av Adventistsamfunnet gav menigheten i 1887 som fremdeles var like aktuelle 40 år senere. Akkurat som boken jeg omtaler i postene under denne, så han den faren at religiøse former kan bli et surrogat for og til og med komme i veien for det virkelige forholdet til Jesus.

"Igjen og igjen ble det nevnt en særskilt forførende villfarelse som menigheten var utsatt for. Denne villfarelsen ble sagt å være den fatale feiltagelse at man drev inn i formalisme. Formvesen, seremonier, teorier, organisasjon og aktiviteter ertattet den virkelige hjerteerfaring som alene kommer gjennom samfunn med Kristus Jesus vår Herre... "

"[advarselen] gikk ut på at vi hadde for stor tillit til former, seremonier, teorier, ytre ordninger og en stadig økende aktivitet... formvesen er i høy grad bedrargerisk og ødeleggende. "

"Formvesen er det skjulte, uforutsette undervannskjær som menigheten gjennom århundrene så ofte har vært i ferd med å strande på. Paulus advarer oss om at "gudfryktighetets skinn" uten Guds kraft er en av farene i de siste dager. Han formaner oss til å vende oss bort fra formvesenets bedrageriske makt. Igjen og igjen og på forskjellige måter sender Gud advarsler til sin menighet for å hjelpe den til å unngå formvesenets farer." (A. G. Daniels: Kristus vår rettferdighet, side 30-32)

Avguder
Han kommer siden tilbake til temaet og siterer G. G. Findlay's kommentarer over Galaterbrevet i Expositor's Bible:

"Formalismens evangelium har alltid tiltalt menneskets hjerte. Den kan ytre seg i form av kultur og moral, eller ved "gudstjeneste" og sakramentsforvaltning og kirkelige handlinger, eller i rettroenhet og godgjørenhet. Disse og lignende ting kan bli våre avguder. Å sette sin lit til dem tar plassen for levende tro på Kristus. (s. 77)

... Det er mulig å glemme, mulige å "vende seg bort fra ham som kalte oss ved Kristi nåde". Med bare liten forandring i den ytre formen i vårt kristenliv, kan den indre virkelighet av glede i Gud, av bevisst barneforhold og fellesskap i Åndens samfunn gå fullstendig tapt."(s. 77)

... Formalismens evangelium kan spire frem og trives selv i den beste evangeliske jord og i de strengste paulinske menigheter. Selv om den aldri så meget blir bannlyst og stengt ute, så vet den å smyge seg inn i den enkleste gudstjenesteform og den sunneste lære. Det mest kompakte forsvar av trosartikler og bekjennelser til vern mot formalismen vil ikke hindre den i å komme inn." (s. 77)

Løsningen
Hva var løsningen? Daniells tar blant annet med følgende sitater og kommentarer fra artikler i adventistbladet Review and Herald:

"Det finnes emner som er sørgelig tilsidesatt, men som burde få større oppmerksomhet. Tyngdepunktet i vårt budskap skulle være Jesu Kristi liv og han gjerning." (s. 40)

"Det vi behøver er inspirasjon fra Golgatas kors." (s. 78)

"Læren kan være fullstendig rett. Vi kan avvise falsk lære og nekte å ta imot dem som ikke er tro mot prinsippene. Vi kan arbeide med utrettlig energi, men selv dette er ikke nok. ... Troen på sannhetens teori er ikke tilstrekkelig. Å presentere denne teorien for ikke-troende gjør deg ikke til et Kristi vitne." (s. 80)

"Hvor meget mer kraft ville ikke følge Ordets forkynnelse i dag, hvis forkynnerne holdt seg mindre til menneskers teorier og argumenter, og langt mer la vekt på Kristi undervisning og på praktisk gudsfrykt." (s. 80")

Jesus, rett og slett!

Takk til Terje Dahl som alltid har spennende andakter og som gjorde meg oppmerksom på disse historiske sitatene i andakten sin her på Vik i dag!

Kjærlige Burdister?

Her er noe jeg lærte i boka nedenfor, selv om det ikke stod på den måten der i det hele tatt:

Forestill deg to som er glad i hverandre. Den ene dukker en dag opp med en bok og sier: "Du, her står det at folk som er glad i hverandre tilbringer tid sammen, så vi burde vel kanskje være litt sammen da....." Neste dag dukker han (eller hun) opp med den samme boken og forkynner: Du, det står her at folk som er glad i hverandre ofte har kroppskontakt... så hva tror du... burde vi begynne å holde hverandre i hånda? Tredje dagen dukker hun (eller han) opp med nok en åpenbaring: "Det står her at når man elsker hverandre gjør man ofte små tjenester for hverandre... synes du jeg burde begynne med det?

Hvilken annen konklusjon kan man trekke enn at personen med boka ennå ikke har opplevd seg elsket av den andre, og heller ikke har fått vakt kjærligheten til den andre i seg?

Mennesker som er glad i hverandre bruker ikke ordet "burde". De sier i stedet: Tenk at jeg får muligheten til å være sammen med deg... Tenk så utrolig at vi går her og holder hverandre i hånden... Tenk så fantastisk at det er deg jeg får lov å overraske med små og store prosjekter.

Så hvorfor ser vi ofte på kristne som bruker ordet "burde" hele tiden, som mennesker som lever nær Gud?

Ikke les denne boken

Jeg mener det!













Med mindre du virkelig lengter etter Far i Himmelen, og han sier det er greit.

(Av alle bøker som har rota med tankene mine i det siste, tar denne bløtekaka. Men bløtekake er godt!)

Kristne mot Kristus

Hva svekker kredibiliteten til kristendommen mest: At de som ikke tror på Gud, ikke tror på Gud, eller at de som sier de tror på Jesus, ikke tror på det Jesus sier?

Aftenposten forteller onsdag om brevene sir Attenborough får fra "kristne":

- De sier at jeg skal brenne i helvete, og at de vil være glade for å bli kvitt meg, sier Sir David Attenborough, som er adlet i England for sin innsats på naturens vegne.
Sir Attenborough kom nylig med avsløringen om at han har mottatt en rekke e-poster med hatefullt innhold, fra folk som mener han burde gi Gud kreditt for skaperverket i sine programmer.

Så i Jesu navn fornekter disse såkalte kristne alt Jesus stod for i liv og lære om hvordan man behandler sine medmennesker. Bra jobbet!

Problemet henger nok sammen med et feilslått fokus i en kristendomsforståelse hvor alt handler om å slippe unna fortapelse en gang i fremtiden, i stedet for gleden ved å komme inn i Guds drøm for skaperverket jo før jo heller! Vi har fått en hel generasjon kristne som tilsynelatende ikke liker Jesus og læren hans, men som bare bruker ham for å slippe unna en atpåtil ubibelsk forståelse av fortapelsen.

Forstår du engelsk vil jeg anbefale podcastene til Todd Hunter (toddcastene) som du finner litt nede til høyre på siden til http://www.3isenough.org/. De forklarer glimrende hvor det var vi gikk feil!

Mini-novelle

Det var en gang en vedkubbe som forlot bålet. Den ville ut å brenne på egenhånd. ...

Frafallet verken Luther eller adventistene har refset

Gode nyheter til de som er få
Jeg leser for tiden en bok jeg fikk på en konferanse i januar. Den argumenterer for at kristendommen også trenger desperat å oppleve Jesus og hans Ånd i uformelle sammenkomster, uten ritualer, stillesitting og hysjing, men hvor man gir hverandre nærhet og åndelig fellesskap og hjelper hverandre å leve evangeliet der man er. Her er bare noen få klipp fra boka. Wolfgang kan kunsten å spissformulere seg, noe som gjør boka desto mer lettlest.
Jeg vet dette innlegget blir altfor langt for en blogg, men her er noen utdrag likevel.

"For å innrette seg etter de aktuelle religiøse mønstre, tok den historisk ortodokse kirken etter Konstantin på 300 tallet i bruk et religiøst system som i stor grad var gammeltestamentlig, komplett med prester, alter, et kristent tempel (katedralen), røkelse og en gudstjenestefeiring hentet fra den jødiske synagogegudstjenesten.

Den romersk-katolske kirke gikk videre og kanoniserte dette systemet. Luther reformerte virkelig innholdet i evangeliet, men lot de ytre formene av "kirken" være forbausende urørte. Frikirkene frigjorde systemet fra staten, baptistene døpte det, kvekerne tørr-renset det, Frelsesarmeen uniformerte det, pinsevennene salvet det og karimatikerne fornyet det, men til denne dag har ingen gjort noe med den grunnleggende strukturen. Det er tid for å gjøre nettopp det.

(Wolfgang Simson: Hjem som forandrer verden, Prokla Media, 2005, side 9-10)

"På nytestamentets tid var der ikke noe "Gudshus". Med livet som innsats minnet Stefanus utvetydig tilhørerne om at: "Gud bor ikke i templer som er skapt av menneskehender". Menigheten er Guds folk. Derfor var og er kirken hjemmehørende der fok hører til - i vanlige hus. Og der deler Guds folk sine liv i Den Hellige Ånds kraft. De har "spisekomster" (meatings) - det vil si de spiser når de kommer sammen. De nøler ofte ikke med å selge privat eiendom for å dele åndelige så vel som dennesidige velsignelser. De underviser hverandre i ekte hverdagssituasjoner hvordan det er å adlyde Guds ord, gjennom dialog, og ikke som skolelæreren. De ber og profeterer sammen, de døper, de taper ansikt og ego ved å bekjenne syndene for hverandre. De gjenvinner en ny felles identitet ved å erfare kjærlighet aksept og tilgivelse". (Samme, side 10-11.(

Frafallet

"I Det nye testamente kan vi lese om jevnlige møter i husene ... og møter på tempelplassen eller under åpen himmel, i stort antall. Av disse to var cellen, som er menigheten i hjemmene det naturlige tilholdsstedet. Cellen var det normale og vanligste formen for sammenkomst blant kristne. Kirkehistorikere forteller at gjennom de tre første hundreårene etter Kristus forble husmenigheten den normale og naturlige måten for kristne å dele sitt nye liv på. Den radikale endringen i struktur skjedde etter keiers Konstantin i det fjerde århundre. Forsamlingskirken ble innført, menigheten ble tilskuere, husmenigheten ble sett på som noe suspekt og ble til slutt forbudt. ... Dette ... resultert i at kirken mistet de to strukturene som var mest kraftfulle. Forsamlingen ble i bunn og grunn en forvokst husmenighet og en krympet festsamling. Den gikk derfor glipp av de viktigste aspektene ved både cellen og festsamlingen. Cellen brakte med seg familiedynamikken ... Festsamlingen var derimot ladet med en storslått og helt ut offentlig atmosfære, hvor de små husmenighetene knyttet seg til den store helheten og med hverandre, hørte apostolisk undervisning og fikk ta del i profetiske visjoner. ...

Dette betydde også at det organiske og naturlige fellesskapet måtte tilpasses en ny beholder. Denne nye beholderen var det nye kirkebygget. Fellesskapet måtte derfor vannes ut for å fylle ut den nye og større strukturen. Til slutt var fellesskapet uttynnet til en nær sagt homøopatiske dose slik at det etter hvert mistet innvirkningen på de kristne selv, så vel som på samfunnet rundt dem. "Fellesskapet uten fellesskap" var skapt." (Samme, side 42-45 (utdrag))

Boka er på tilbud her: http://www.proklamedia.no/product_info.php?products_id=268

Jeg vil ikke være kristen

Jeg hadde hørt om ateistkampanjen i London, men det var først da jeg lyttet til BBC nå nettopp at jeg fikk bakgrunnen.

De siste ukene har 200 busser i London kjørt omkring med ateistiske slagord som: ”There probably is no God, so stop worrying and enjoy life.” (”Sannsynligvis finnes ikke Gud, så slutt å bekymre deg og nyt livet”). Da jeg først hørte slagordet tenkte jeg at det var et underlig slagord... At dette like gjerne kunne være en ironisk kampanje for Gud. (For hvorfor skulle tanken på at fremtiden bare er opp til oss mennesker virke beroligende?)

Men så hørte jeg altså om bakgrunnen på BBC. For en stund siden kjørte masse Londonbusser rundt med kristen propaganda, der publikum ble oppfordret til å gå på nettet for å lære mer. En ung skribent fulgte oppfordringen, og ble møtt med påstander som at alle som ikke trodde ville bli torturert i helvete i alle evighet. Dette gjorde henne så opprørt at hun i sin faste spalte (jeg husker verken navn eller trykksak) oppfordret leserne til å donere 5 pund (ca. 55 kroner) til en motkampanje. Noen måneder senere var det altså kommet inn nok penger til å tapetsere 200 London busser med de gode nyhetene om at Gud antakeligvis ikke finnes, så vi kan slutte å la den ekle tanken ødelegge lykken for oss.

Det må ha vært massivt mange mennesker i Storbritania som følte at Gud er dårlige nyheter. Det koster litt å sponse heldekkende reklame på 200 londonbusser. Hva i all verden er det vi kristne kommuniserer med ord og handlinger?

Men når jeg tenker meg om har jeg faktisk møtt kristne som utrolig nok mener det samme. ”Hvis det ikke var for helvete, skulle jeg blåst en lang mars i alt og bare synda og synda.” Med andre ord: ”Jeg liker verken Gud eller Jesus, men de er et nødvendig onde for unnfly helvete.”

Jeg er så heldig at jeg liker Jesus. Jeg beundrer ham. Jeg tror på det han sa. Jeg tror det er veien, sannheten og livet. Jeg tror det han står for er det alle mennesker innerst inne lengter etter. Jeg ville fulgt ham selv om det ikke var noen evighet, fordi hans livsstrategi virker her og nå! Og jeg øver meg klossete på å følge hans eksempel i dagliglivet.

Hvorfor tror så mange kristne at de hjelper mennesker nærmere Gud ved å prøve å skape selvsentrerte følelser som frykt og skam? Hvorfor tviholder de på Dantes Inferno, når det ikke er noen gode Bibelske grunner til å gjøre det? Vi trenger nok en ny reformasjon - og en påfølgende rehabilitering av ordet "kristen".

Nok en triumf for the Giesebrecht's

For en stund siden var jeg veldig stolt da jeg fant på ordet infolasjon - for å beskrive hvordan det har gått inflasjon i informasjon. Spent søkte jeg på google, og opplevde triumfen ved at ikke en eneste nettskribent før meg faktisk hadde kommet på samme ide. Rusen varte helt til neste dag da jeg kom på at jeg skulle søke på tysk og engelsk: Infolation. SUKK.

Nå har min fire år gamle sønn kommet opp med et nytt supert uttrykk: "Det klissregner". Ingen treff i google, og helt umulig å oversette.

Jeg er overgått av min sønn - igjen.

Min yngste har allede begynt han også. Han har lenge blandet ordene "helikopter" og "edderkopper" (edikopter). Nå også gresshoppe og sopp. I dag har han nemlig ifølge eget utsagn vært ute i gresset og plukket gressopp.

Det slår likevel ikke broren min som da han var liten kallte makrell i tomat for "tomatsaus i sardinboks". Uttrykket ble øyeblikkelig standard terminologi i hjemmet vårt som fra før av lekte mye med språk og blanding av tysk og norsk. Et par år senere var min far i butikken med handlelisten fra min mor og spurte butikkdamen i fullt allvor om hun kunne vise ham hvor de hadde "tomatsaus i sardinboks". "Tomatsaus i sardinboks?" svarte damen vantro. "Ja, se her. det er det det står," svarte pappa og viste henne lappen. Sammen begynte de å lete. Det tok sin tid, ja.

Et annet ord som gikk rett hjem hos meg var et jeg hørte fra en jeg jobbet sammen med en gang. Hun var så glad i dressingen "tosland island". Jeg har aldri helt kommet meg etter den.

Nå har du også sjansen. Registrer ditt eget ord i kommentarfeltet på denne bloggen og dokumenter for all fremtid at du var først... Men i fall du nettopp har funnet på kraftuttrykket "Belge", må jeg skuffe deg med at det ordet har vært brukt i mange opphetede situasjoner siden Anne Siri fant det opp tidlig på åtti-tallet.

Belge heller

Rapport fra en "kirkefremmed"

Jeg kommer fra en heller tilbakeholden konservativ kristen bakgrunn - begeistringen, livet og samholdet her tok helt pusten fra meg.

Enda vi var ute i god tid, var lovsangen alt i gang da vi fant plassene våre. Folk stod med hendene i været og sang med så stor innlevelse at jeg ble sittende å stirre fascinert. Særlig en ung gutt i hvit skjorte gjorde seg bemerket. Det var som han uttalte hvert ord med hele kroppen og intens gestikulering. Ved siden av ham stod en annen, også med hvit skjorte og nesten like ivrig. Mellom dem stod det en mørkhudet ungdom, med svart hår, litt spredt svart skjegg og grønn skjorte og prøvde å holde følge. Han skottet bort på de andre og prøvde seg på noen håndbevegelse, jeg så at munnen hans beveget seg, men det var tydelig at han var usikker på teksten også. Ikke bare var han eneste med grønn skjorte i det store lovsangskoret der de andre hadde blitt enige om å kle seg i rødt, hvitt og blått for anledning. Han var også den eneste fra Sentral-Asia. Men han prøvde virkelig å henge med. Jeg hadde ikke klart det bedre selv. Fra der jeg satt litt i utkanten, klarte jeg ikke få med teksten på sangene som runget utover de fremmøtte. Jeg begynte nysgjerrig å ønske meg et sanghefte, men det var det visst ingen som hadde tenkt på.

En mann iført svart skjorte med hvit krage, gjorde tegn til at møtet kunne begynne, og lovsangen steg til nye høyder (og med flere nye armbevegelser jeg aldri hadde sett før – jeg kommer fra en heller tilbakeholden ikke-karismatisk forsamling). I svingen av det som lignet mer på en tribune enn noe annet satt ungdomsgruppen (rekruttene?) – også kledd i blått, hvitt og rødt, og så lenge nokså likeglade ut, men da de voksne ble stille noen øyeblikk, våknet de til liv og stemte i en ny og heftig sang, mens de pekte på de voksne. Og alle de voksne sang begeistret tilbake. Det hele fortsatte frem og tilbake i nesten et minutt. Det var ganske rørende å se samholdet og gleden på tvers av generasjonen, og den respekten og stoltheten de voksne både viste og gav ungdommen.

Lydnivået nådde plutselig uante høyder.

Foran – der det skjedde – hadde en mann falt over ende og lå og sprellet. Mannen med svart skjorte med hvit krage, stod bøyd over ham. En annen hjelper kom også til etter hvert og knelte ved siden av ham. Litt etter reiste den fallne seg, og forsamlingen gav ham stående applaus. Mannen jogget litt frem og tilbake, som for å sjekke at han virkelig var frisk… Publikum hojet og stemte spontant i en ny rungende sang!

På tross av samholdet og fellesskapet rundt det planlagte programmet, kunne jeg ikke unngå å legge merke til at det var sterke spenninger i forsamlingen. Det var ganske tydelig at folk hadde benket seg i ulike leire og med tydelig ulike meninger om det som skjedde. Ja, det var anledninger hvor jeg kunne sverget på at de til og med sang forskjellige sanger, på trass, bare for å markere seg. Noen mennesker begynte å se direkte sinte ut. De slo i stolene foran seg og knyttet med neven. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte av dette. Riktignok har det skjedd i de forsamlingene jeg frekventerer også, men ikke fullt så markert.

Men da Lyn skåret sitt andre mål og det ble klart at de hadde vunnet over Vålerenga IGJEN, reiste ca. 20 % av folka seg og forlot møtet i protest. Jeg så ingen vits i å bli lenger jeg heller.

Men neste gang skal vi sannelig banke dem grundig ned i de rød sokkene deres. ”Kom igjen Enga, kom igjen!”

Etisk forbruk?

I det siste har jeg blitt grepet av tanken om å prøve å leve på en måte jeg kan unne alle andre i verden å leve - uten å ødelegge jorden. Denne artikkelen fra framtiden i våre hender, viser nemlig at jeg som Oslo borger med mitt forbruk opptar tre ganger så mye areal som jorden kan tåle (om alle skulle forbruke som jeg). Heldigvis kan jeg halvere dette arealet ved å redusere kjøttforbruket mitt (se her). . I følge statistikken spiser både jeg og min lille Helge (på halvannet år) svimlende 75 kilo hver i året. Det faktiske tallet her er kanskje åtte kilo, så jeg er allerede på vei! Kjøper jeg meg en ny bil (i stedet for min 18 år gamle) kan jeg også halvere drivstoffforbruket mitt , og har da nærmet meg idealet ytterligere (og fått ny bil :-D). Men hva med resten av mitt problematiske forbruk? Hva med søppelberget jeg produserer? Dette kommer til å ta tid skjønner jeg... Heldigvis er det andre som strever med de samme spørsmålene. Her er noen spennende linker:

Julia Dahr om å leve etisk: http://www.vl.no/blog/page/julia_dahr

Rettferdig handel:
Friends fairtrade: http://www.friendsfairtrade.no/
Sally Ann: http://www.sallyann.no/
Kirkens liste over faritrade: http://www.kirken.no/miljo/index.cfm?id=156170
Fyliste: http://www.coopamerica.org/programs/rs/companies.cfm

Ellers er disse sidene et must:
http://www.gronnhverdag.no/artikkel.php?artikkelid=2920
http://www.framtiden.no/

Hvis du ellers har noen penger til overs og lurer på om du kan være med å gjøre en forskjell... hvorfor ikke kjøpe en geit til 250 kroner? Eller adoptere et barn for 250 kroner måneden? 140 millioner barn er foreldreløse. Hvis én av fire av oss i Vesten adopterte ett barn, kunne vi gi alle sammen både en skikkelig barndom og en fremtid. Er du den éne av fire, eller en av de andre?

Som sagt. Dette er bare en start. Håper på mange råd og innspill!

Harald

Vil den skyldige vennligst melde seg?

De siste to ukene har jeg:

a) Krasjet bilen til svigermor.
b) Måttet søke Falck-hjelp på grunn av tomt batteri (glemte de hersens lysene igjen).
c) Måtte reparere dobbeltvogna til guttene som gikk i stykker.
d) Måttet reparere enkeltvogna (den med ståbrettet).

Dette var under samme periode hvor strømstans gjentatte ganger lammet T-banen og alle lokførerne sluttet i NSB. På toppen av det hele fikk jeg en mindre prolaps i ryggen igjen. Følelsen av å være forfulgt av en eller annen ondsinnet transport-ånd ble imidlertid ikke påtagende før jeg kom hjem fra telt og kanotur i går og ventilen til det ene hjulet på kanotrallen sviktet. Hva gjør man når man har en 25 kilos kano med 25 kilo utstyr, to trøtte gutter og ingenting å trille herligheten hjem med...

Salige i troen på at alt som kunne gå galt nå hadde gått galt dro jeg og spilte innebandy etter jobben i dag, og det gikk heldigvis bra. Høyre hornhinne tok av for hele støtet da ballen traff ansiktet i ca 40 km/t, så det ser ut som jeg slipper å få blåveis.

Nå skal jeg kjøre hjem....

Be for meg!

Hva barn egentlig vil

Hva er en leke?
En leke er noe som i opptil 8 minutter kan distrahere barn fra det de egentlig har lyst til å gjøre. Som for eksempel

Stikke fingre i kontakten
Krype rundt på kjøkkenbordet oppi all maten
Falle ned fra kjøkkenbordet
Dra ut alt fra kjøleskapet og kaste det på gulvet
Skru av vaskemaskinen før den ferdig
Leke med de skarpe knivene i oppvaskmaskinen
Leke med asken i peisen
Klatre i bokhyllene
Gå på tangentene på pianoet
Dytte lillebror så han faller å slår seg
Ta lekene til lillebror
Ta lekene til storebror
Lugge storebror
Leke med verktøykassen til pappa
Låse seg inne i bilen og tute
Leke med og miste pappas nøkler
Sette i nye DVD’er og ta dem ut igjen og sette dem inn igjen og....
Stikke skrujern i kontakten
Spise småstein
Henge i bordduken
Gjemme fjernkontrollen
Kaste sand i håret på hverandre
Krabbe rundt i utbrente bål
Krabbe opp i et brennende bål
Leke med lighter og fyrstikker
Tømme ti liters bøtter med vann utover gulvet
Velte melkeglass
Spise sjokolade og is i bilen
Henge i gardinene
Tømme lekekassen utover gulvet
Åpne støvsugeren og ta ut posen
Kaste fjernkontrollen i gulvet så batteriene faller ut!
Leke med pappas bormaskin
Henge å vippe ut av vinduet
Vasse der hvor det er for dypt
Dytte lillebror under vann i badekaret
Starte bilen til pappa mens den står i gir
Velte bokhyllen på badet
Leke med dobørsten
Slenge alt fra kjøkkenskuffene utover gulvet
Leke gjemsel under de aller skarpeste møblene
Ha spaden til nabogutten
Kaste stein på parkeringsplasser
Kaste tannbørsten i do
Prøve å låse opp pappas bil,
Bomme på nøkkelhullet til pappas bil
Snuble og falle mens man bommer på nøkkelhullet til pappas bil
Holde på sjokolade uten papir rundt
Ringe tilfeldige numre på mobiltelefonen til mamma
Ringe på dørklokka vår som henger seg opp.
Kaste dørtelefonen i gulvet for å se hvordan spiral-ledningen fjærer
Trekke ut alt dopapiret på dorullen
Rive ned speilet i gangen
Spise i dobbeltsengen
Trykke på høylydknappen på fjernkontrollen

Etter at pappa har brukt dagen sin på å hindre dem i all 
denne spontane livsutfoldelsen, er det en del ting de utrolig nok fremdeles vil:

Pappa ei vi eke med dæj... Pappa ej vi ikke at du ka gå! Pappa jej vi væe mee. Pappa kan du ikke bi itt ti. Pappa jej vi at du ska væe jemme.   Vo ska du pappa. Voffå må du gå! Men du æ jo bestevennen min.... Vo æ den allej kjæeste pappaen min? Men jæj må jo få en kem!

Forstå det den som kan!

Se han går

Helge kan nå gå. Han har kunnet det lenge, men har gjort det kun de siste dagene. Det løsnet på kjøkkengulvet til Finn og Anett Andersen 18. juni. Nå øver han hardt. Han har også følgende ordforåd:
Mamma (mamma)
Bappa (alle som ikke er mamma)
Mimi (Sutt)
Ade (Ha det)
Bø (Bø)
Se dææ (se der)
Gaper og peker inn i munnen (gi meg mat/Jeg vil ha det dere har)
Gaper og rekker ut tungen (hår på tunga - tørk bort)
Gaper med mat i munn (dere har to sekunder på å ta imot får nå gidder jeg ikke tygge mer)
Kjempehyl (hvordan våger dere trosse min vilje)

Ellers har han lenge vært flink til å plukke opp mikroskopiske rusk, som han insisterer på å gi oss (eller putter i munnen). Og naturligivis benytter han kjempehylet hver gang han ikke får trykke på en knapp (Fjernkontroll er morsomt - pappa er slem som vil se ferdig programmet).

En smart liten fyr!

Rob Bell - på norsk!

Gladnyhet for de av oss som liker Rob Bell, og har venner som synes engelsk er slitsomt: Nå har Norsk Bokforlag (som faktisk eies av kirkesamfunnet mitt) utgitt Velvet Elvis på norsk. Layouten er ikke like fancy som originalen, men oversettelsen er god, og stemmen til Rob slipper godt igjennom.

Fløyels-Elvis - nye bilder av troen handler ikke om Elvis men om Jesus. Akkurat som det hippeste av det hippe en gang var å ha et fløyelsteppe med Elvis på veggen, er kanskje også våre bilder av troen gått ut på dato? I hvert fall er Rob genial på å finne nytt språk og nye bilder. Og faktisk også litt nytt, eller i det minste glemt innhold. Dette er boka du først leser selv og så gir bort til folk som har fått nok av kristen-TV og kristne klisjeer, men som likevel tenker at kanskje Jesus var allright. (Jeg håper jeg får et gratiseksemplar for å skrive dette :-D.)

Ellers er det flott å høre på Rob Bell også, men det er altså bare på engelsk. Til gjengjeld er det gratis, og linken er her:

http://www.marshill.org/teaching/index.php

Hvis bare noen ville påta seg å tekste kortfilmene hans til norsk også nå ( http://www.nooma.com/ ) så ville fremtiden vært ... vel i det minste morsommere!

Bra jobbet Inga

Så er det her: Det fryktede forslaget til ”avkristningen” av skolen.
Den gamle formålsparagrafen krevde at skolen skulle ”hjelpe til med å gi elevene en kristen og moralsk oppseding”. Flere og flere lurte på om det var riktig å ha en kristen skole i et ellers multireligiøst og sekularisert samfunn og det var Inga Bostad (bildet) som fikk jobben med å lede prosessen med å utforme et nytt forslag. Spenningen var stor, men Bostad som er Viserektor ved Universitetet i Oslo har tydeligvis gjort en god jobb. Følgende formulering er nå sendt ut til høring:

Skolen […] skal bygge på respekt for menneskeverdet, på åndsfrihet, nestekjærlighet, likeverd og solidaritet, slik disse grunnleggende verdiene kommer til uttrykk i kristen og humanistisk tradisjon, i ulike religioner og livssyn, og slik de er forankret i menneskerettighetene.

Forslaget har blitt godt mottatt i alle leire, selv om enkelte kristne nok synes det er trist at kristendommen mister sin særstilling. Samtidig kan jo vi kristne glede oss over den anerkjennelsen av troen vår, denne formuleringen representerer. For det er sant at disse flotte verdiene får enorm drahjelp fra kristendommen. I det Nye testamentet er skaperen, alles Far, han som garanterer for menneskeverdet og likeverdet, og Jesus demonstrerer det i liv og i død.. Paulus som skrev store deler av NT, var kanskje den første i historien som skriftlig foreslo at alle mennesker var like mye verd. "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus" (Gal 3,28). Kristendommen spredde seg om ild i tørt gress, ikke minst blant fattige, utstøtte, slaver og kvinner som i det kristne fellesskapet opplevde et menneskeverd ingen tidligere hadde tilkjent dem.

Få har forkynt nestekjærlighet og solidaritet så radikalt som Jesus: "Da sa han til dem: «Kongene hersker over sine folk, og de som har makten, lar seg kalle velgjørere. Men slik er det ikke blant dere. Den største av dere skal være som den yngste, og lederen skal være som en tjener." (Luk 22,25.26) "…og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere" (Eller mer direkte oversatt: Slett vår gjeld slik vi sletter gjelden til våre skyldnere – Se Matt 6,12).

Makthavere har opp gjennom historien påført mange ufrihet i Jesu navn og det er skam, for Jesus kom for å gjøre oss "virkelig fri" (Joh 8,36). Men det er likevel en myte at ikke-kristne eller ateistiske samfunn skulle ha bedre forutsetninger for frihet enn de som er grunnlagt på kristendom. Det er bare å ta en mental reise til verdens ulike land... så ser man hvor friheten har best levekår.

Jeg har derimot en utfordring til moderne humanister: Hvor henter de autoriteten til sitt verdigrunnlag fra? Både de gamle greske filosofene, renesanse-humanistene og de fleste religionene hevder at det finnes universelle idealer – normer for det gode og det vakre som gjelder for alle mennesker til alle tider fordi de er forankret i Gud eller i selve universet.

Men etter Nietsche, Darwin og BigBang … etter at ”Gud døde” og vi sitter igjen med 12 Mrd år med molekylære irrasjonelle tilfeldigheter, er det blitt vanskeligere å begrunne hvorfor åndsfrihet, nestekjærlighet, likeverd og solidaritet skal være noe mer enn kultur- og situasjonsbetingede preferanser.

Så når alt kommer til alt, er Norge kanskje ikke så avkristnet likevel? Kanskje selv de som ikke er kristne, tror mer på Jesus enn de tror? Det tror jeg!

Reist for mye

Håkon turte ikke bli med opp i "båten" på minitivoliet, så jeg tok med Helge. I dag fikk Håkon se bildene, og erklærte at når han ble litt større... når han ble fire år skulle han også kjøre båten. Da skulle pappa og ham sitte helt foran. Så ble han plutselig ettertenksom.

Håkon (som om det var ca. 50/50 sjanse): "Men pappa, komme du ti å væe hæ nå jei æ fie å"
Pappa (sjokkert): "Ja, selvfølgelig....
Håkon (matter of fact): "Da ska i to sitte heet fooan i båten sammen!"
Jeg skjønner at jeg har hatt litt for mange reiser dette halvåret.

Den brutale virkeligheten

Samtale i barnehagen:
Men Pappa, hvoffå må du gå?
Jeg må jobbe litt skjønner du, men du har det da gøy her!
...
Men tenk om ingen vi eke me mei...

Stakkars liten. 3 1/2 år og har allerede blitt grepet av livets mest grunnleggende bekymring!

Sånn er de nå

Jeg tenkte jeg skulle begynne å skrive igjen. Nå som jeg har mistet alle mine lesere er det neppe så mye vits i, annet enn for min egen skyld og for ettertiden. Gutta blir mer og mer på hugget, og det er gøyere og gøyere å være pappa. Helge kan ennå ikke gå (14 mnd) men det er like før. Han er ellers svært så oppegående, og har følgende ordforråd:
Mamma, Pappa, dæ, se dæ, se dæ pappa, bledegdebledegdebledegde (?????). Dagens Håkon: (etter en lang uforståelig tirade fra Helge) Pappa, pappa - Helge nakker Tysk!

Kariiii Bræææææmnææs

Her ser du to tøysegutter ved Nøklevann her om dagen (klikker du på bildene blir de mye større). Når Håkon møter Stian (og det skjer ikke hver dag, siden han går i en annen barnehage) får han øyeblikkelig et farlig glimt i øye, og så roper han ut et eller annet merkelig og uforståelig; for eksempel "gaigaidå". Og Stian får det samme farlige uttrykket i øynene og svarer utfordrende "gaigaidååå". Og så ler de hysterisk og fortsetter å trekke hverandre opp, omtrent som Alte Antonsen og Harald Eia som utforsker hvor mange måter det går an å si Kari Bremnes på. Håkon og Stian kan si "gaigaidå" belærende (Håkon: nei, det er gaigaidåååå!") hoppende, fektende med høyre arm, daskende med høyre arm, dyttende med begge armer, ramlende ned fra et bord, dunkende med pinne i hodet, løpende etter den andre som hyler osv. osv. Helt til Stian som er veldig flink til å bryte får lyst til å bryte med Håkon som er fire måneder eldre, men desverre ikke vet hva bryting er. (Til gjengjeld har han mye mer hår ;-D). Men uvenner blir de aldri. Hyl og skrik i noen sekunder også fortsetter leken. Og etter et par timers dans rundt bålet er det desto hyggeligere å se på barne-tv i sakosekken hjemme hos Stian.

Faktisk bare man nevner for den ene at den andre kanskje kommer på besøk får de stjerner i øynene og snakker om det i timesvis.

Gutta boys asså!

Host, host så får du..... nytt sengetøy

Håkon begynte å hoste i begynnelsen av november og sluttet aldri. Lillebror så beundrende på i et par uker før han også begynte. Det var greit om dagen, men om natten....

20:30 - Håkon sover. Helge sover ikke.
00:30 - Begge sover: HURRA!
00:32 - Håkon hoster så han kaster opp!
01:04 - Håkon sover igjen.
01:45 - Helge hoster så han våkner
01:55 - Håkon hoster så han kaster opp igjen
02:30 - Hurra begge sover igjen
03:17 - Helge hoster og våkner igjen
04:00 - Begge sover - heldigvis til halv ni

Så fikk begge endelig astmamedisiner midt i januar samt medisiner mot Mykoplasma (noen ekle parasitter som kanskje lever i lungene) og vi nøt etter hvert hele tre dager med hostefrie barn som sov om natten. Så kom influensaen.

Kjersti min er bare helt fantastisk. Hun har tatt det meste av nattearbeidet. Skjønner ikke hvor hun tar energien fra. Men etter 22:30 er det bare mamma som gjelder når noe er trist likevel. Så hun må enten flykte fra huset, høre på hjerteskjærende mamma rop, eller bære dem omkring til det er over... og siden bilen ikke virker lenger er det ikke så lett å flykte heller...

Er dette normalt?

"Håkon... hvis du har fire mimi (sutter) også tar jeg tre, hvor mange har du igjen da?" (Strålende smil:) "Éeeeen!"

"Hvis du har to og så får du to til, hvor mange har du da?" "Fiie!"

Ellers har han nå lært å åpne Word på computeren, (eller powerpoint for den saks skyld) skrive navnet sitt, og skrive det ut på printeren. Alt sammen helt selv: "Ei vi skive de i wøød"

Alt vi viser ham sitter. I går imponerte han stort ved helt riktig å diagnostisere hvorfor printeren til Geir Olav blinket oransje. "Kanse de æ fodi den ikke ha me papii."

Her i går morges ble han sjokkert over at det plutselig stod 13 på oppvaskmaskinen etter at han hadde satt den på skylling. Vanligvis står det 12. "Kanse det æ fodi den æ så full?". I dag viste den 14 (minutter) og det avstedkom nye spekulasjoner.

Han har også for lengst lært mer vanlige ting: Hvordan han kan forhale leggetiden (pysj, astmamedisiner, bleieskift og tannpuss) med ca. en time og å bruke tre kvarter på (ikke) å ta på seg når vi skal i barnehagen om morgenen.

Han kan telle til ti på engelsk og tysk og baklengs på norsk. Sangen "det står niognitti brus oppå hylla" er blitt veldig populær. Han kan for lengst operere en vilken som helst vaskemaskin, oppvaskmaskin eller tørketrommel. Det jeg lurer på er naturligvis hva han skal lære seg resten av livet. Forsetter det slik behersker han den store multiplikasjonstabellen rundt 20. juni, leser bruksanvisningen til scanneren selv mot slutten av juli og løser annengradslikninger rudt juletider neste år...

Stolt pappa!

Snart voksen

Håkon har lært og skrive og Helge kan si "Mamma" og "neineinei". Håkon har alt krasjet bilen min og Helge gjør suicidale forsøk på å gå (han kan ikke krabbe en gang). Helge spiser dessuten ting som Håkon enda ikke har vendt seg til. For eksempel middag og avispapir!

Ok - litt forklaring. Håkon kan skrive bokstaven sin.... tre år, to måneder og tre dager gammel. Bilen krasjet han alt i sommer. Jeg hadde lært ham å vri om tenningsnøklen så mye at alt det elektriske virket. Han hadde aldri prøvd å vri den videre. Vanligvis satte jeg bilen alltid i fri, men siden han aldri hadde prøvde å vri den helt rundt slurvet jeg litt på en parkeringsplass i Danmark... Det er en første gang for alt. Heldigvis traff han bare noen trær.

Mamma fikk ikke startet tørketrommelen her om dagen og Håkon begynte å slenge gode råd:
"Kanse æ de batteiet, kanse æ de kontakten...... kanske æ de sikkingen, elle kanse det er en pakning... Kanse vi ska se i buksanisningen..." Jo da.  

En annen klassiker: "Hviken napp tykket Jesus på få å sku på månen". Ja, si det.

Ellers er det jo en del lys som må gå opp...

Mamma: Nå må vi skru av lyset, ellers skjønner ikke øynene at det er natt.
Håkon (som om dette er noe han har grublet på i årevis): Å æ de dæfo vi sku a yset?

Noen uker senere:
Mamma: Når vi er på do, så låser vi døra. Vi vil jo ikke at folk skal se på når vi går på do.
Håkon: Å æ de dæfo vi åser?

Du får begynne å spørre litt mer Håkon.

Siste glimt fra herligheten:
Pappa: Nå skal pappa kjøre en tur bort til Cornelius å hente noe.
Håkon: ..... Men du må jo få en klem seføgei (selfølgelig)

Jeg fikk det

Dåp og dødsdom

Ble veldig utfordret i dag. I et land langt herfra er det stor vekkelse. Mange muslimer møter Jesus i syner og drømmer, og begynner å følge ham. Både de lovlige kirkene og undergrundskirkene vokser. Pastorer blir lynsjet. Kristne forfølges. Og her er det som gjorde mest inntrykk: Alle som blir døpt - når de i all hemmelighet går ned i dåpsvannet hvor de skal "begraves med Kristus" og "stå opp til et nytt liv", avgir de martyrløftet for de få vitnene som overværer seremonien. De skal ikke bare ”dø med Kristus i dåpen”. De lover at de er villige til å dø for troen på Jesus - og de vet bare så altfor godt at dette ikke er hypotetisk. De kristne lederne ber ikke om at forfølgelsen skal stoppe, for de ser at kirken vokser som aldri før under forfølgelsen... Det setter liksom ting litt i perspektiv...



 

Mat for sjelen

Her om kvelden trengte jeg litt mat for sjelen, og tok en tur til www.kristent-fellesskap.no. Av alle de talene som tilbys der helt gratis kom jeg tilfeldigvis til å høre to om nøyaktig samme tema. Kan anbefales. Du finner dem her  og her. De handler om Romerne 12,1-3 og hva Paulus mener med "levende offer".

Et skrik i mørke

Et skrik i mørke var det som møtte meg. Flyet var forsinket. Bussen var forsinket. Klokken var ti over tolv på natten, og det var mørkt. Men Håkon stod i vinudet og ventet på Pappa. Og skriket var altså et gledes-skrik. En time fikk jeg sammen med familien denne helgen, før ferden gikk videre til weekend i Hjartdal med studier i Matteusevangeliet. Klem av Kjersti, kos av lillebror, og litt tid med eldstemann. Neste helg er det bare familien på programmet. Hold ut... Pappa!

Men jeg likte ham så godt

Jeg skriver dette fra et internat i England. Jeg er tilbake på Newbold College for å begynne på min mastergrad. Tre uker uten Kjersti, Håkon og Helge er en blandet velsignelse.

Velsignelser:
Kommunisere med folk i avsluttede setninger
Spise lenge
Legge seg når man vil
Stå opp når man vil
Gjøre nesten akkurat hva man vil 20 av døgnets 24 timer (Lite undervisning her)

Ikke-velsignelser
Ingen liten stemme som avbryter meg hele tiden med "pappaaaaaa!
Ingen liten hånd som kommer å trekker meg med bort fra bordet og sier at jeg kan spise ferdig i stuen.
Ingen små eller store armer rundt halsen som gir gonattklem
Ingen små skritt som kommer farende hver morgen, etterfulgt av et begeistret Pappaaaaa!
Ingen jeg kan kaste opp i luften og ingen som vil sitte på fanget å lese en bok.
Og, ingen liten Helge som lyser opp i et stort smil hver gang han ser meg og vil klype meg i armen så jeg skjønner at det er virkelig all denne herligheten.

Håkon har nå flere ganger sagt til Kjersti:
"Men ei ikte pappa så gått, ei ille ikke at han skulle da tij Engjand"

Men selv om han alt snakker om meg i fortid, står han av og til ved vinduet og ser etter om jeg ikke snart kommer hjem.

Hold ut der hjemme. Jeg kommer snart!

Sukk

Imamen

Dokumentaren om Imam Zulqarnain Sakandar Madni gjorde et uutslettelig inntrykk på meg.

For det første likte jeg ham. Jeg hørte en ærlig, intelligent mann som søker å være 100 prosent lojal mot Koranen samtidig som han søker å gjøre den kulturelt relevant i 2006 - og til og med forståelig for nordmenn. Ingen lett oppgave. I intervjuet møtte jeg en mann med en integritet jeg kan respektere og beundre.

Og det leder til den andre grunnen til at jeg syntes dokumentaren var så fascinerende. Hans forhold til Koranen er egentlig nokså likt de kristnes tradisjonelle forhold til Bibelen. Når han sier at Koranen ikke skal tolkes, men etterleves, følger vi ham ikke helt. Men når han søker å forklare visdommen bak tilsynelatende hårreisende utsagn, så kjenner jeg meg veldig igjen. Både Kristne og Muslimer har en gammel autoritativ tekst å streve med.

Men den tredje grunnen til at intervjuet ikke slipper meg er det bilde han gav av Islam. Kort oppsummert hørte jeg ham si følgende:
"Det er et helvete og unnfly, et paradis å vinne, og veien til paradis går gjennom en ydmyk, lærevillig og lydig holdning overfor Guds åpenbaring. Samtidig er det visdom i skriften som vil skape et godt samfunn her og nå."

Er det ikke akkurat slik store deler av den Norske befolkningen også oppfatter kristendommen?

Islam og Kristendommen har to ulike bøker... to sett verdier og regler, men nøyaktig samme motivasjon og samme metode for å nå målet? Man følger et sett med regler for da går det bra på dommedag? Slik tror jeg veldig mange tenker om kristendommen.

Det slo meg at det er akkurat en slik type religion - en slik form for misforstått kristendom jeg helt på egenhånd greide å rote meg inn i. Og det er en slik tro jeg de siste ti årene har foretatt min "Quiet Exit" fra. Men først i møte med den krystallklare retorikken til Zulqarnain Sakandar Madni forstod jeg hvor annerledes min tro er i dag.

En venn av meg jobber med ungdom i Københavns tøffeste bydel. Det er mye lidelse, og veldig mye å ta tak i. Men 40 hardbarkede ungdommer fra totalt dysfunksjonelle - eller ikke fungerende - familier har "tatt imot Jesus". I møte med min venn og andre kristne har de møtt noe de har lært å kalle Jesus, og de vil ha mer og har sagt ja. Men de har fremdeles ikke peiling på hvordan man lever som en lærlig av Jesus. Men her er det spennende: Det har likevel kommet noe inn i dem som ikke var der før. En kraft, et nærvær som leder og skaper. For det å følge Jesus er ikke å følge et sett regler... det er å bli en del av Guds prosjekt om å gjenskape og gjenopprette. Helt uten at vi fortjener det flytter Gud inn og begynner å helbrede og gjennopprette bildet sitt. Å bli kristen handler ikke så mye å sitte ved en pult å lese i en bok, som å bli grepet av en drøm om natten, eller en melodi på radioen - noe vakkert som ikke vil slippe taket - slik at det blir en del av oss og vi drømmer med og nynner videre...

Dette mystiske indre skapende guddommelige nærværet. Denne utrolige, intime kjærligheten Gud viser oss, ved å flytte inn i livene våre når vi åpner døra. Denne overveldende nåden i møte med Gud som blir menneske og dør for og med oss... den fant jeg ikke i Sakandar Madni's retorikk.

Og så spør jeg meg selv, med stort alvor, i hvilken grad jeg finner den i min egen.

Wright is right on...

Et fantastastisk dypt og spennende foredrag av N. T. Wright finnes her. Hva handler kristendommen egentlig om, hva har vi gjort den til, og er ekte kristendom fremdeles relevant og i så fall hvordan..... veldig bra.

I begynnelsen laget Gud..... middag

Vår kjære Håkon er en talefør ung mann, men noen ganger er det ikke så lett å få språket til å gå opp.

Ordet "lage" for eksempel blir her hjemme stort sett brukt om middag. Hva annet lager vel vi?

Så da mamma skulle forklare sin sønn om hvordan Gud skapte, eller altså laget mennesker, lyttet Håkon veldig interessert før han etter en liten tenkepause trakk sine egne logiske konklusjoner: "Åsså dyppet han ham i middaen..."

Vi brukte litt tid før vi skjønte det resonnementet....

Da mamma forklarte at det ikke var akkurat sånn, ble Håkon tankefull: "men odan joe han de da?"

Tja... si det!

Om å gå fra barnet sitt 2

Etter den lovende starten i barnehagen, ble vi naturligvis syke alle sammen og måtte utsette resten en uke. Men i går var det så langt. Og Håkon mannet seg veldig opp, og klarte seg med bare to hulk da jeg gikk, før det var greit igjen. Jeg spurte ham om det på vei til barnehagen i dag. "Var det leit da pappa gikk i går". "Jaa, .... men de ikk baa" (Pause) "Men i da bi de ikke tist nå du gå!" Jeg tenkte at stakkars gutt må jo få lov til å være trist hvis han vil, det er jo bare smigrende. Men litt senere i barnehagen gjentok han at det ikke kom til å bli trist. Og det ble det heller ikke.

Stakkars liten har nok bearbeidet "traumene" og lagt sine overlevelsesplaner....

Men han ser altså ut til å stortrives i barnehagen, og det er jo bra... og litt vemodig - tross alt.

Om å gå fra barnet sitt....

Dette var dagen hvor vi for første gang skulle overlate guttebassen til "vilt fremmede". Heldigvis var de ikke så fremmede likevel, men når Håkon på veien til barnehagen klynger seg inntil meg og sier: "Jeg il ikke at du kal gå, ei il at du kal væe dæ hele tiden", så der det likevel ganske hjerteskjærende å lade opp til farvelet. Sist gang jeg prøvde (en barnepark for et år siden) lå jeg borte i noen busker og hørte på at han gråt ytterst fortvilet i 25 minutter (man er jo lydig mot personalet) før intuisjonen tok overhånd, og jeg dro tilbake for å hente ham. Da stod han helt alene, personalet opptatt med andre ting, og gråt og var redd. Det tok lang tid før de små armene hans slapp taket rundt halsen min etterpå. Og bare vi nærmet oss barneparken i ukene og månedene etterpå hylte han å ville hjem, så vi gav opp det prosjektet.

Så jeg var på en måte litt vaksinert. Men vi hadde snakket mye om det, Håkon og jeg, at jeg skulle en tur i butikken og kanskje til og med kjøpe en liten ting til ham. Og personalet i denne barnehagen (Bøler Menighetsbarnehage) er bare så fantastisk til stede, så jeg var egentlig ikke veldig bekymret... bare veldig bekymret (man må ha hatt barn for å forstå det...). Så mens han var opptatt med å lage freesbee av plastelina sammen med Hilde (Lederen) ga jeg ham en kort klem og sa at jeg stakk en tur i butikken - og ventet på det store sammenbruddet. Håkon bare vred litt på hodet og slang veslevoksent etter meg: "søp noe til mei osså da" og fortsatte å lage freesbee. Da jeg kom tilbake etter en forkortet halvtime, enset han meg omtrent ikke.... Etterpå betrodde han meg at: "Ei hadde de eldi hyggelig sammen med Hilde, mens du va i butikken."

Så første ledd i oppdragelsen av en hysterisk pappa, har nok gått helt etter planen.